Bestefarpappan alias Villmarkens sønn!
(den siste kom fra han selv)
Jeg har arvet alt jeg kan av han.
(den kom også fra han selv)
tirsdag, oktober 28, 2008
If you think that only grannies knit...
Jeg og Blim har fått for oss at egenart er tøffere enn masseprodusert, egenprodusert er tøffere enn butikk, pappa'n min er tøffere enn pappa'n din osv. Derfor skal vi ha hobbykvelder. Først ut er strikking, vi begynner på lørdag. Jeg skal strikke den øverste, Blim den nederste.
onsdag, oktober 22, 2008
Hurra for o' deilige merino-ull!
Jeg kan skjønne at ull ikke er så givende å lese om, men jeg var på vinterlueshopping til Samuel i dag, og da kom jeg over den nye kolleksjonen til Joha. 100% Merino ull, noe så mykt og deilig har jeg aldri kjent på før. Bittelillevennen kommer til å stortrives i drakten med matchende lue. Jeg er så fornøyd, gleder meg til å "putte han inni"! Kunne tenkt meg ett sett selv jeg faktisk! (men kjempe-baby-looken er litt drøy når man passerer 20) Har store planer om å kapre vottene og sokkene neste gang jeg tar turen innom Reflex. Ble kjøpt noen ullsett, varmt, praktisk, pent og behagelig!
I løpet av uken har vi tenkt å komme oss ut i høstværet å ha en fotosession av Samuel med mamma og pappa. Det er så koselig å ha til senere, og fargene er perfekte nå. Trenger ikke fotograf for å sikre de bildene
I løpet av uken har vi tenkt å komme oss ut i høstværet å ha en fotosession av Samuel med mamma og pappa. Det er så koselig å ha til senere, og fargene er perfekte nå. Trenger ikke fotograf for å sikre de bildene
:)
tirsdag, oktober 21, 2008
Når sykehusoppholdet blir lengre enn normalt
Jeg får mange spørsmål om hvordan barseltiden på sykehuset var siden den ble litt anderledes. Jeg skrev ned tankene på papir den dagen vi kom hjem, siden det interesserer mange poster jeg det likegjerne her, kanskje er det greit å ha med seg om noen man kjenner skulle oppleve det samme.
Sykehuset var en tid der alt stod stille.
Det var vanskelig å samle tankene.
Samuel ble bragt rett ned til prematur intensiv etter fødselen. Det er merkelig som nybakte foreldre og ikke få muligheten til å knytte bånd med barnet sitt rett etter fødselen, men da var jeg bare utrolig lettet over at alt hadde gått bra. Ett par timer etterpå trillet de meg ned, endelig skulle jeg få se gutten min, og der lå han, verdens vakreste, med vidåpne øyne og så på meg ♥
Men oppholdet på intensiven var spesielt. Vi var på ingen måte forberedt på synet som møtte oss. Man er ikke mentalt forberedt på hvor små de egentlig er der de ligger i kuvøsen. Altfor småe nusk (nede i 800 g), koblet til slanger og maskiner for å måle forskjellige livsfunksjoner, og alarmer som blinker og piper og virker skremmende. I det hele tatt å se de tapre små babyene kjempe for livet var overveldende. Ikke akkurat noen "myk barselavdeling", alt var veldig høyteknologisk og skremmende. Alarmer som piper på andre siden av rommet, skillevegger som blir dratt foran kuvøsen og leger som stormer inn, det var ubehagelig.
Man har så få valg. Følelsen jeg hadde da Samuel lå nede på prematur-intensiven alene, mens mamma og pappa lå oppe på barsel var ikke god. Gud som jeg savnet han. Men mest av alt var jeg redd for at han ikke skulle ha det bra der nede. Han hørte til på brystet til mamma og pappa, ikke i en kald kuvøse. Vi fikk komme ned til måltidene, dvs. hver 3. time, og da var det mat - stell - sove, ingen tid til å knytte bånd, og man føler man står hjelpesløs på sidelinjen. Unaturlig og ikke ha hovedansvaret. Det var vondt å se han ombringet av forkjellige pleiere hver dag, vondt å se han sløvet av paracet og lysbehandling, vondt å se alle blodprøvene de tok på han.
At jeg ikke likte behandlingen han fikk av enkelte gjorde ikke saken noe bedre. Jeg mener det er unødvendig å sette sonde på et sultent barn som gråter hysterisk av overlevelsesangst. Enda mer unødvendig er det å la purunge sommervikarer slippe til for første gang på et hysterisk gråtende barn. De prøvde minst 15 ganger før de fikk sonden riktig på plass. (Sonde er en slange som går fra nesa til magesekken) Fikk helt vondt av ham, de kunne vel i det minste latt ham få ammet seg rolig først! På nære vippen til å reise meg opp å rope: "STOPP, LA GUTTEN VÆRE LITT I FRED, HAN HAR HATT EN TØFF NOK START ALLEREDE!!!" Får en sinnsyk beskyttelsestrang, fikk bare lyst å holde ham og skjerme ham fra alt. De burde hatt nok kompetanse til å vite at regel nr. 1 er å gi babyer mat med en gang de klynker, de trenger en betryggelse på at de vil overleve. Man skulle tro dette gjaldt premature i enda større grad, så mye som de fokuserer på å gi de en myk og trygg start.
Og man kan kanskje klippe neglene og holde igjen litt på parfymen når man jobber på en avdeling for kritisk-for tidlig fødte barn?
Kvelden/natta var verst, forlate han der nede uten noen form for stabilitet rundt seg, og gå 3. etasjer over for å sove. Ble bare liggende å tenke på han og savne han, lure på hvordan han hadde det. Når kos i mamma sin seng, amming og sugeteknikk, som er den vanlige starten på livet, blir byttet ut med ukjente mennesker, nålestikk til alle døgnets tider, mye lys og høye lyder kunne jeg ikke annet enn å gråte på hans vegne. Men han var en tøffing :)
MEN, endelig, etter en ukes tid på barsel ble det ledig rom for oss på Kengurufløya, der fikk vi ha han på rommet vårt døgnet rundt. FOR en befrielse!! Kan ikke huske jeg har vært så glad før. Pleierne kom inn 3. hver time for å sjekke sonden og gi vitaminer, ellers hadde vi det etterlengtede ansvaret :) Og her var pleierne mer kyndige. Men også her var omstendighetene tøffe. Nødalarmer (som vi bare fikk trykke på i ekstremt kritiske tilfeller) som gikk midt på natta, etterfulgt av stressende fottrinn forbi rommet. Barseltårene blir ikke dempet i slike omgivelser, og tårevåte mødre i korridorene var ikke et sjeldent syn. For selv om ting gikk oppover med vår lille, gikk det nedover med andre. Det er vanskelig og ikke kjenne deres fortvilelse på kroppen, når man sitter som nybakt mamma selv.
Man kommer tett innpå. Skillene mellom liv og død, mellom det beste som kan skje deg og det verste som kan skje deg var minimale.
Vi var så glade den dagen vi fikk reise hjem!! Endelig kunne hverdagen begynne - under normale omstendigheter, vi kunne sette oss tilbake å nyte ♥
Men samtidig, den dagen vi fikk reise hjem var naborommet omgjort til isolat.
Mens vi var heldige å få dra, hadde situasjonen forværret seg for den lille vegg i vegg...
Følte oss så takknemlig som fikk ta med oss gutten vår hjem. Det har vi erfart at ikke er alle forunt, og tankene mine går til de som må reise fra sykehuset uten sitt nyfødte barn....
Jeg kan ikke engang forestille meg hva de må gjennomgå.
Sykehuset var en tid der alt stod stille.
Det var vanskelig å samle tankene.
Samuel ble bragt rett ned til prematur intensiv etter fødselen. Det er merkelig som nybakte foreldre og ikke få muligheten til å knytte bånd med barnet sitt rett etter fødselen, men da var jeg bare utrolig lettet over at alt hadde gått bra. Ett par timer etterpå trillet de meg ned, endelig skulle jeg få se gutten min, og der lå han, verdens vakreste, med vidåpne øyne og så på meg ♥
Men oppholdet på intensiven var spesielt. Vi var på ingen måte forberedt på synet som møtte oss. Man er ikke mentalt forberedt på hvor små de egentlig er der de ligger i kuvøsen. Altfor småe nusk (nede i 800 g), koblet til slanger og maskiner for å måle forskjellige livsfunksjoner, og alarmer som blinker og piper og virker skremmende. I det hele tatt å se de tapre små babyene kjempe for livet var overveldende. Ikke akkurat noen "myk barselavdeling", alt var veldig høyteknologisk og skremmende. Alarmer som piper på andre siden av rommet, skillevegger som blir dratt foran kuvøsen og leger som stormer inn, det var ubehagelig.
Man har så få valg. Følelsen jeg hadde da Samuel lå nede på prematur-intensiven alene, mens mamma og pappa lå oppe på barsel var ikke god. Gud som jeg savnet han. Men mest av alt var jeg redd for at han ikke skulle ha det bra der nede. Han hørte til på brystet til mamma og pappa, ikke i en kald kuvøse. Vi fikk komme ned til måltidene, dvs. hver 3. time, og da var det mat - stell - sove, ingen tid til å knytte bånd, og man føler man står hjelpesløs på sidelinjen. Unaturlig og ikke ha hovedansvaret. Det var vondt å se han ombringet av forkjellige pleiere hver dag, vondt å se han sløvet av paracet og lysbehandling, vondt å se alle blodprøvene de tok på han.
At jeg ikke likte behandlingen han fikk av enkelte gjorde ikke saken noe bedre. Jeg mener det er unødvendig å sette sonde på et sultent barn som gråter hysterisk av overlevelsesangst. Enda mer unødvendig er det å la purunge sommervikarer slippe til for første gang på et hysterisk gråtende barn. De prøvde minst 15 ganger før de fikk sonden riktig på plass. (Sonde er en slange som går fra nesa til magesekken) Fikk helt vondt av ham, de kunne vel i det minste latt ham få ammet seg rolig først! På nære vippen til å reise meg opp å rope: "STOPP, LA GUTTEN VÆRE LITT I FRED, HAN HAR HATT EN TØFF NOK START ALLEREDE!!!" Får en sinnsyk beskyttelsestrang, fikk bare lyst å holde ham og skjerme ham fra alt. De burde hatt nok kompetanse til å vite at regel nr. 1 er å gi babyer mat med en gang de klynker, de trenger en betryggelse på at de vil overleve. Man skulle tro dette gjaldt premature i enda større grad, så mye som de fokuserer på å gi de en myk og trygg start.
Og man kan kanskje klippe neglene og holde igjen litt på parfymen når man jobber på en avdeling for kritisk-for tidlig fødte barn?
Kvelden/natta var verst, forlate han der nede uten noen form for stabilitet rundt seg, og gå 3. etasjer over for å sove. Ble bare liggende å tenke på han og savne han, lure på hvordan han hadde det. Når kos i mamma sin seng, amming og sugeteknikk, som er den vanlige starten på livet, blir byttet ut med ukjente mennesker, nålestikk til alle døgnets tider, mye lys og høye lyder kunne jeg ikke annet enn å gråte på hans vegne. Men han var en tøffing :)
MEN, endelig, etter en ukes tid på barsel ble det ledig rom for oss på Kengurufløya, der fikk vi ha han på rommet vårt døgnet rundt. FOR en befrielse!! Kan ikke huske jeg har vært så glad før. Pleierne kom inn 3. hver time for å sjekke sonden og gi vitaminer, ellers hadde vi det etterlengtede ansvaret :) Og her var pleierne mer kyndige. Men også her var omstendighetene tøffe. Nødalarmer (som vi bare fikk trykke på i ekstremt kritiske tilfeller) som gikk midt på natta, etterfulgt av stressende fottrinn forbi rommet. Barseltårene blir ikke dempet i slike omgivelser, og tårevåte mødre i korridorene var ikke et sjeldent syn. For selv om ting gikk oppover med vår lille, gikk det nedover med andre. Det er vanskelig og ikke kjenne deres fortvilelse på kroppen, når man sitter som nybakt mamma selv.
Man kommer tett innpå. Skillene mellom liv og død, mellom det beste som kan skje deg og det verste som kan skje deg var minimale.
Vi var så glade den dagen vi fikk reise hjem!! Endelig kunne hverdagen begynne - under normale omstendigheter, vi kunne sette oss tilbake å nyte ♥
Men samtidig, den dagen vi fikk reise hjem var naborommet omgjort til isolat.
Mens vi var heldige å få dra, hadde situasjonen forværret seg for den lille vegg i vegg...
Følte oss så takknemlig som fikk ta med oss gutten vår hjem. Det har vi erfart at ikke er alle forunt, og tankene mine går til de som må reise fra sykehuset uten sitt nyfødte barn....
Jeg kan ikke engang forestille meg hva de må gjennomgå.
søndag, oktober 19, 2008
Hverdagsmagi
- en må unne seg litt luksus!
Tips #2:
Å vaske er hyggelig - jeg er rar. Men jeg koser meg veldig når jeg har tid og energi til å fokusere på hver krink og krok.
Å hurtigvaske gulvet for å utrydde hybelkaniner er bare tiltak. Jeg utsetter det til det er høyst nødvendig, og enda ett par dager. Da frister det å brenne ned hele huset for å slippe. Men gjør man litt ut av vaskeseansen kan den faktisk bli svært så hyggelig. Ettermiddag, gammel drømme-seg-bort-musikk, stearinlys og vinduer på vidt gap. Tankene flyr, og plutselig er man ferdig. Jeg har et skyllemiddel som jeg bruker kun når jeg tar storvasken, så jeg blir påmint den deeeilige følelsen av nyvasket leilighet. Så inntar man middagsbordet nydusjet, i morgenkåpe og tøfler til en god middag etterpå.
Og den følelsen man har når man kryper under dyna i nyvasket mykt, sengetøy når alt er dønn i orden er mmm.
fredag, oktober 17, 2008
Nå kan vinteren komme!
Lillegutt (og litt jeg) hadde behov for å anskaffe oss noen basisplagg, h&m ble de utkårede denne gang, siden de hadde nesten maken til fleece-overallen Samuel sovner så fort i :)onsdag, oktober 15, 2008
Go' sukk!
Planlegge-dag med Blim,
ingen tvil om at vi blir rike heldigvis.
Også har jeg fått bildene fra helgen, sittet med en klump i halsen og tårer i øynene i hele kveld - det var så mange fine! Du er tilgitt for plagsomme papparazzi-nykker Pappa! Bildene fra ferien var herlige de og!
Kom snart tilbake :)
tirsdag, oktober 14, 2008
mandag, oktober 13, 2008
Lille trille
I dag ble jeg spurt om hvordan jeg opplevde graviditet og fødsel, og da måtte jeg grave litt i minneboksen. Utrolig hvor tilstede man er i det som skjer her og nå, for det kjennes ut som en evighet siden, og jeg kan ikke huske at magen var SÅ stor? Phuh. Herlig tid. Jeg har sjeldent følt meg så levende og energisk, og viktig ;-)
tirsdag, oktober 07, 2008
fredag, oktober 03, 2008
Jeg ser bare ikke humoren i blå teip?
Humoren må Samuel ha arvet fra sin pappa..
jeg festet et pent kort med en smilende-glad sol på stellekommoden. Helt uinteressant.
Men når kortet falt ned derimot, og kun den blåe teipen var igjen..
Han får ikke nok av den blåe teipen, han ler og han ler.
Ha ha, blå teip!!
Ja, han blir nok en høyremann..
torsdag, oktober 02, 2008
Hver sving er en oppdagelsesferd.
Nøstene våre er så søte nå,
stabber avgårde på de vinglete bena sine :)
FÅ HØSTEN TILBAKE!!
SNØØØ!!
Ved første øyekast var det en gjensynsglede uten like.
Ved andre øyekast: NEEEEEEI. Pokker.
Det skal jo ikke snø enda!! Nei!
Den stemningsfulle høsten har jo såvidt begynt!
Ved andre øyekast: NEEEEEEI. Pokker.
Det skal jo ikke snø enda!! Nei!
Den stemningsfulle høsten har jo såvidt begynt!
Sørpe og våte sokker i 2 mnd før snøen legger seg er lite interessant her i gården.
Ned med persiennene, på med kaffekoker'n, tenne alle stearinlys og krype under pleddet.
Ned med persiennene, på med kaffekoker'n, tenne alle stearinlys og krype under pleddet.
Ok da, det kan funke :)
Bursdags-boller
Jeg kan ikke få rost meg selv nok opp i skyene for årets bursdagsgave til Mamma, lite ante jeg om at jeg var en slik råtass til å bake boller! Neste gang skal jeg prøve meg på den gode kaka til Fi-fi!
onsdag, oktober 01, 2008
Abonner på:
Kommentarer (Atom)