Et lite vidunder er født. 

Jeg er solgt.

The sharp knife of a short life.

Jeg har en bunnote i meg. En bunnote som på mange måter styrer livet mitt. En note som spiller på at livet er skjørt. En erkjennelse av at tiden på jorden er begrenset, både for meg og mine nærmeste. Det høres kanskje ut som en stressende bunnote å ha, men den erkjennelsen gjør hver dag mer levende. Den gjør bagateller små og små gleder store. Den gjør at det skal mye motgang til før det går under huden på meg og etterlater seg spor. Den gir liv til klisjeer som går ut på å gjøre det aller beste utifra det man har. Og den hjelper meg å sortere hva som betyr noe, hva jeg vil bruke tiden min på og hva som gjør meg glad. Så hva er det som betyr noe? Den tiden jeg får med de som står meg nærmest. Erkjennelsen av at jeg er heldig. At det ikke er noen selvfølgelighet å våkne opp til ansiktet til sønnen min hver morgen. Eller at jeg selv er frisk nok til å nyte det omgivelsene og de jeg bryr meg om har å by på. Og viten om at først når det er et faktum, først da kan jeg tillate meg å snakke om en vanskelig hverdag.