He makes me understand how fun and simple life should be.

Jeg må vel bare innse at babyen til mammaen sin ikke er noen baby lenger. Den 08. juli er det allerede ett år siden Samuel kom til verden! ETT ÅR!!

Jeg hadde knapt sett et spebarn før jeg ble gravid, og kunne finne på å si ting som "jeg forstår jo så klart at han ikke skal være for kald eller varm, og at noe bør gjøres når det begynner å lukte bæsj, men det er jo så mange andre ting også". Heldigvis har vi det berømmelige morsinstinktet som guider oss igjennom det meste, og kanskje enda viktigere - morskjærligheten - som alltid vil barnet vårt det beste. (Hvis det hadde vært noen andre enn Samuel, for eksempel en nabo, som hadde krevd like mye arbeid og oppmerksomhet døgnet rundt så hadde jeg nok ganske raskt blitt aggresiv og utrivelig i min omgang. Så det er tydelig at det er noen ganske spesielle omsorgs-mekanismer som slår inn når man får en liten baby).

Jeg skjønte jo fort at foreldrerollen er den fineste gaven man kan eie, og vi legger all vår innsats i å være de beste foreldrene vi kan. Selvfølgelig gjør vi det. Og kanskje legger vi listen vår litt for høyt også? Spesielt med førstemann, vi vil vise ovenfor oss selv og de rundt oss at "dette kan vi" og tillater oss ikke å gjøre den minste lille feil. Vi leser oss til hvilke barneseter som beskytter barnet best, hvilke barnevogner, madrasser, soveskinn, valg mellom ull eller bomull, hvor mye klær en baby egentlig trenger, hvilke smokker som er sikre, hvilke funksjoner man trenger på en babycall og sørger for at både baby og leilighet er skinnende rene til enhver tid. Men er det egentlig dette som gjør oss til de beste foreldrene vi kan være? Neppe. Vi trenger å senke forventningene til oss selv, tenke over hva som gir oss minner som er verdt å ta med seg.

Huset må ikke skinne til enhver time, det trenger ikke være nybakte brød på bordet hver morgen og man behøver ikke se bunnen i skittentøyskurven når kvelden kommer. Ofte er det de små tingene vi gjør for dem som betyr mest.

Det er de uventede klemmene av inderlig begeistring, en overraskende "glad i deg lapp" i matpakken, en liten nam-is for en liten prestasjon, de dumme aprils-spøkene vi lurer dem med, småe tå-viser, at vi sniker oss inn på rommet for å forsikre oss om at dynene er godt pakket rundt dem, de ømme blikkene og noen uventede minutter av vår oppmerksomhet som virkelig betyr noe for dem. Og må vi anstrenge oss veldig for å gjøre dette? Selvføgelig ikke. Det er bare småe ting vi gjør som går rett inn i et barns hjerte og sinn.

Såklart har selv kjærlige foreldre sine grenser for hvor lenge de klarer å kvitre fornøyd i oppoverbakke uten søvn, men kan vi ikke disse dagene legge alt fra oss, og bare sette oss ned å gjøre ingenting annet enn å studere det lille, perfekte vesenet vi har skapt? :-)