God påske!

Påskeliljer, sol, skiturer, marsipanspising, gode bøker, påskefrokost, solo, appelsin, kvikk-lunsj, familiehygge, gode venner, øl i solveggen (for alle andre enn meg...), grillmat og solbrille-skille. God påske til alle, hva enn dere velger å fylle den med! :-)

Ventetid.

Selv om kaffemaskinen min og de estetiske smykkene av noen kopper fra Bloomingville er en uslåelig kombinasjon på morgenkvisten så må jeg si at hjemmetraktet kaffe i barndomshjemmet stiller på en delt 1. plass :-)

Nå er graviditeten i uke 34!
Når fødselen starter nå stopper de den ikke, og det er skyhøye odds for at alt går som det skal. Roen har senket seg, nå kan du bare komme lillevenn.

Hurra!!
Da er vognen som stod øverst på ønskelista i boks etter mye om og men. En Emmaljunga Mondial Duo i fargen white leatherette og med sport cryptonite understell.
Barnslig lykke, tihi!

Ønsker dere en nydelig søndag med en rytme som setter alt det gode i bevegelse. Vi går fortsatt i en "boble" og venter, i dag varmer solen deilig, og vi tar med oss boblen og forflytter oss til solveggen.

De små øyeblikksgledene trenger ikke å koste skjorta!
♥

Varme, gode, tovede tøfler til sykehusoppholdet. Skal jeg bli like frossen under/etter fødsel som jeg ble med Samuel kommer de godt med! Laget på bestilling av en snill dame som heter Marianne, og disse tøflene ble et kjært innslag i samtlige familiemedlemmers julegave i fjor. De er fantastiske!

"Når hjertet er kompasset, stemmer kartet med terrenget"

Plutselig var det søndag igjen og jeg har så langt fylt den med gode menneskemøter og samtaler. Utrolig hvordan universet plasserer de skjønneste skapninger over alt hvor jeg ferdes.

Nå er klanen klar for å heie frem lillesøster på håndballkamp. Med lillebror fikk jeg være med på en eneste fotballkamp før jeg fikk beskjed om at jeg var for høylytt til at jeg fikk være med mer. Tone meg litt ned denne gangen: check :-)

Ha en fin søndag!

Ubrukt er livet ditt, ute venter jorden på dine fotspor.

Lillebror i magen; nå lengter jeg fælt etter deg! Du har truet med å komme ut en hel uke nå, en viktig uke for deg, så takk for at du holdt deg inne litt lenger. Vi har kommet veldig nær denne uken, vi to. Nå gleder jeg meg til å bli kjent med deg utenfor magen også.

Lille barn i magen min hva foregår i ditt sinn?

Er du lykkelig og glad?

Jeg vil at du skal ha det bra!

Elskede engel dypt der inne vil du mening i livet finne?

Vil du finne kjærlighet? Vil du nå dine mål og leve ut dine drømmer?

Tenker du på sånt nå som du svømmer?

Bittelille barnet mitt, mamma lurer jo litt!

Er jeg go' mot deg?

Er jeg tro mot deg?

Gjør jeg feil gjør jeg riktig?

Til vi møtes, ha det godt, voks og gro for vi skal få det så fint, vi to!

Tanker om deilige sommerdager varmer nesten like mye som sommeren selv.

Startet dagen med å se igjennom 2000 gamle bilder til morgenkaffen, og dommen er klar; jeg gleder meg til sommer! Herremin, som jeg gleder meg til sommer! Det kribler deilig i magen ved tanken på solbrun hud, sene sommerkvelder i godt selskap, grillmat annenhver dag, lukten av solkrem, forfriskende kveldsbad, luftige sommerkjoler, flytkige ferieopphold, smilende barneansikt dekket av iskrem og ute-frokoster. De eneste planene som er lagt er å farte masse samt å nyte det som nytes kan! Champagneboblene i magen forteller meg at denne sommeren blir fin, den bringer med seg noe som allerede gir meg litt hjertebank.

Og som om sommeren ikke er herlig nok i seg selv hos oss så skal vi få bli godt kjent med et bittelite menneske som er helt ny i livet.
Hello, summer! Du er så inderlig velkommen :-)

Hadde jeg ant...

Hadde jeg visst hvor sårbar du skulle gjøre meg
ant alle nye redsler som skulle dukke opp
og hvor hjelpeløs jeg ville føle meg
så hadde jeg ikke våget.

Hadde jeg ant hvor mye du ville kreve
hvordan du ville forlange uten å spørre
og suge meg tom for energi
så hadde jeg ikke orket

Hadde jeg ant at jeg skulle bli så avhengig
at et liv uten deg ville være uten mening
og at alt som tidligere betydde noe skulle bli nærmest uviktig
så hadde jeg flyktet

Men jeg ante ikke

Og når jeg ser deg komme løpende mot meg
med lysende øyne og et gedigent smil
for å gi meg et kyss når jeg henter deg i barnehagen
og jeg kjenner at hjertet mitt er for stort for brystet
så er jeg glad for at jeg ingenting ante.

Barn staver kjærlighet slik: T - I - D.

Dagen i dag har vært en rolig og tankefull dag, og jeg føler meg litt ny inni meg.

Jeg har tenkt mye på forandring i det siste. På dynamikk. Med et nytt liv i magen og en annen hverdag i vente blir man satt i tenkeboksen innimellom. Tiden har innimellom virket knapp med "bare" ett barn i hus, nå kommer det enda en!

Jeg sitter og ser i bildemappene fra det siste året, og innser at jeg ikke har vært like flink til å "investere" i familiebanken de siste månedene som tidligere. Til og bevisst å legge opp rammer hvor det er fruktbart for de gode minnene å gro. Hverdagen har flydd litt fra meg, med meg på slep. Det har vært færre utflukter, raskere middager, færre turer i skogen og mindre mys. Noen ganger kreves det bevisste valg og anstrengelser for å investere i familiebanken. Ikke minst krever det at man stopper opp og setter av tid. I noen perioder er det så lett for at man plutselig sitter der og innser at man bare har "fløtet med", at dagene har passert nesten uten at man kan huske dem. Når man har barn innser man fort at listen på dagen ofte blir lagt av energien - eller mangelen på energien. Man tyr til lettvinte løsninger og glemmer prioriteringene sine, fordi man tror det er energisparende - eller man glemmer å stoppe opp og se seg rundt. Mens sannheten er at jeg ofte får overskudd av å ta den ekstra halvtimen på kjøkkenet, av å gå en tur i skogen selv om kroppen forteller at den er sliten. Så i et øyeblikk hvor jeg gikk igjennom prioritets-stigen innså jeg at mangelen på tid skyldes at jeg ikke har vært snill med meg selv. Jeg trenger mere søvn, mere ro, mer musikk, mer gjennomtenkt mat, mere tid ute i naturen, mer tid med alle de jeg er så glad i og flere rolige stunder med Samuel. Jeg må gi mer oppmerksomhet til vinden, stjernene, måten blodet strømmet til fingerspissene mine og gjør at de kribler. Jeg trenger å legge merke til meg selv, noe jeg har glemt å gjøre i det siste.

Man må sette på sin egen oksygenmaske før man kan bistå andre. Consider it done.

En fordel ved å være gravid...

...er at man kan spise jordbær.

Med fløte og sukker.
Til frokost.

Sol, forelskelse og naturtalent!

Solen titter frem og smelter snøen. Min evige forelskelse til våren slår rot i meg med deilige, små sommerfugl-vinger. Det kan se ut som Samuel har arvet mammas forelskelse. Det som i alle fall er sikkert er at han har arvet ski av nabojenta, og at han er rene naturtalentet.

Om å være mamma

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter plutselig sier at hun og hennes mann vurderer ”å starte en familie”.
”Vi holder på med en spørreundersøkelse,” sier hun, halvveis spøkefullt.
”Synes du vi skulle hatt en baby?”

”Det vil forandre livet deres,” sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall.
”Jeg vet,” sier hun, ”slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer…”

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite noe hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?” At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne. At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, vil det å bli mor redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge. At et påtrengede rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen. Hun vil kanskje ta i bruk barnehage eller dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig møte og ikke kunne slutte å tenke på den søte lukten av barnet sitt. Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine. At en fem år gammel gutts ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald’s vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet. Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.

Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil kunne ta av de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før. At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn. At hun ville ofret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn. Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror. Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn. Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring. Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle. Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang. Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer. ”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt. Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall. Det er fantastisk å være mamma..

(Ikke mitt skribbleri, men kunne vel vært enhver mammas tekst...)